Historien til systemet bak LEI-koder og dets enorme potensial

LEI-systemet har sine røtter tilbake i finanskrisen i 2008, da finansmarkedene raste etter sammenbruddet av Lehman Brothers, som på den tiden var verdens fjerde største investeringsbank. For å sikre at dette ikke skulle skje igjen, sendte G20-landene en forespørsel til Financial Stability Board om et system som ville øke åpenheten og dermed sikkerheten i finansmarkedene. I dag spiller LEI-systemet en stor rolle i risikostyring og håndtering av svindel i finansmarkedene gjennom et transparent, globalt system som kan verifisere alle finansielle transaksjoner.

Hva er en LEI-kode?

selskaper som handler med verdipapirer må benytte. Tallene 1-4 forteller hvilken lokal driftsenhet (LOU) som har utstedt koden. Tegn 3-4 er reservert for fremtidig funksjonalitet da systemet fortsatt er under utvikling. Tegn 7-18 består av siffer og bokstaver som identifiserer den enkelte juridiske enhet, og er derfor unike for hvert enkelt selskap. De to siste tegnene 19-20 er to kontrollsiffer.

Ved hjelp av en Legal Entity Identifier, eller en LEI-kode som det ble omtalt i dagligtalen, er det derfor mulig å identifisere økonomiske transaksjoner på en betydelig sikrere, enklere og rimeligere måte. Før det omfattende globale LEI-systemet ble opprettet, krevdes det mye arbeidstimer og manuelt arbeid for å kunne identifisere en handel. Denne valideringen og identifiseringen skjedde gjennom informasjon fra ofte upålitelige kilder. LEI-systemet er derfor et viktig fundament for sikkerheten til finansmarkedene og påliteligheten til forbrukere som opererer i finansmarkedene.

I den globale LEI-databasen kan du søke etter alle juridiske enheter globalt som har en LEI-kode. Her finner du informasjon om selskapet i form av:

  • Navn på firma
  • Organisasjonsnummer
  • Lovlig adresse
  • Registreringsland
  • Juridisk form
  • Moderselskap
  • Status på LEI

Felles for alle LEI-koder er at de må fornyes en gang i året, for å sikre at bedriftsdataene er oppdaterte og korrekte. På denne måten finnes det en database for alle juridiske enheter verden over som handler med verdipapirer, og med korrekte og oppdaterte data. Dette øker åpenheten i markedene og gjør det mulig å redusere svindel ved å kunne identifisere både nasjonale og internasjonale finansielle transaksjoner.

Hvorfor er det bygget et globalt LEI-system?

I flere tiår har det vært behov for et system som kunne identifisere transaksjoner på finansmarkedene på tvers av landegrensene. Dette har imidlertid vært vanskelig å få til, selv om etterspørselen var stor. I kjølvannet av den økonomiske verdenskrisen i 2008 sendte G20-landene en forespørsel til Financial Stability Board, RFS, om et system som kan bidra til å gjenopprette tilliten mellom forbrukere og finansmarkedene. I 2012 svarte RFS på G20-landenes forespørsel med en rapport som inneholdt prinsipper og utviklinger for et globalt LEI-system. Dette ble godkjent av G20-landene på toppmøtet i juni 2012.

Rapporten beskrev bl.a. hvordan systemet kan forbedre risikostyringen i bedrifter gjennom bedre vurdering av mikro- og makrorisiko, redusere markedsmisbruk og redusere økonomisk svindel, samtidig som det kan bidra til høyere kvalitet på finansdata på tvers av land.

De ulike lovverkene som omhandler enhetsidentifikasjon

Kravet om å kunne presentere en LEI-kode startet for virksomheter under EMIR-forordningen, European Market Infrastructure Regulation, som dermed var utgangspunktet for LEI-systemet. I henhold til EMIR-lovgivningen måtte alle motparter ha en såkalt “pre-LEI-kode”. Dette ble rullet ut for å sikre en smidig overgang til senere MiFIR- og MIFID II-lovgivning.

15 mai 2014 kom nye krav da MIFID-direktivet trådte i kraft. Denne lovgivningen fokuserer på å øke investorbeskyttelsen og øke handelstransparensen ved å gjøre finansmarkedene mer robuste, effektive og transparente. Dette direktivet inneholder blant annet autorisasjonskrav for regulerte markeder, spesifikke regler for tilgang for finansielle instrumenter til handel og regler om særskilt atferd og organisatoriske krav til investeringsselskapene.

16 januar 2018 trådte MiFIR-forordningen og MIDID II-direktivet i kraft, som innebar at alle selskaper måtte ha en LEI-kode før kjøp og salg av verdipapirer. I følge lovverket er det verdipapirhandlerne som skal kunne rapportere LEI-koder på begge parter i alle transaksjoner. Så det var på dette tidspunktet at LEI-systemet virkelig tok av og ble en ny global standard.

LEI-systemet er fortsatt under utvikling og legger grunnlaget for sikkerheten til investorer som handler med finansielle instrumenter. Den spiller også en stor rolle i arbeidet rundt KYC, da den forenkler identifiseringsprosessen betydelig og gir relevant og viktig informasjon om bakgrunnen til alle juridiske enheter som utfører transaksjoner. Dette åpner for nye forretningsmuligheter og øker operasjonell effektivitet for mange store finansselskaper.